Kaptein Waldemar Aune (1892 - 1948)
Waldemar Odinsen Aune var født 27 oktober i 1892 på Fosland gård på Otterøya i Namdalen. Hans foreldre var Odin Hartvig Johansen Aune, født 1873, og Jette Karoline Ovesdatter, født 1871. Barnedåp ble holdt 29 januar 1893 på Otterøya. 5 juli 1893 fikk han sin koppervaksine. Sine barneår levde han på Otterøya.I folketellingen fra 1900 finner man familien under gården Statland på Otterøya. Den 15 september 1907 blir Waldemar konfirmert på Otterøya, fremdeles boende på Statland. Han fikk Meget Godt minus i Kristendomskunnskap. Odin Aune er registrert som utflyttet fra Otterøy til Namsos 14 april 1907, men det er mye som tyder på at resten av familien ikke kom etter før omkring 1910. Waldemars bror Henrik er bla konfirmert på Otterøya 3 oktober 1909. Waldemar hadde 5 søsken og han var eldste barn. Hans søsken het Henrik, Gerda, Olaf, Magna og Hjalmar. Gerda og Olaf emigrerte til Amerika i 1916, mens de andre ble boende i Namsos. Foreldrene til Waldemar var ikke gift da Waldemar ble døpt, men da neste barn (Henrik) ble født 2 år senere var de gift.
Waldemar Aune kom alene fra Namsos som 18 åring og startet sin militære karriere som menig soldat ved underoffiserskolen i Trondheim 1. mai 1911. Her var han menig soldat inntil den 14 september 1914 da han uteksamineres som korporal. Korporal Aune forfremmes til sersjant den 1 januar 1916 og denne graden hadde han til 31 desember 1929. Fast ansettelse var tydeligvis et problem også på den tiden. Aune fikk fast ansettelse først 1 januar 1919 etter et vikariat ved underoffisersskolen. Som sersjant var han inspeksjonsunderoffiser ved underoffiserskolen i Trondheim. Han ble mobiliseringsoppsatt ved IR13, Namdalen bataljon 11, kompani, den 1.januar 1916, men ble overført/beordret til tjeneste ved underoffisersskolen 1 juli 1919 (senere Divisjonsskolen) hvor han tjeneste gjorde frem til 1940. Divisjonskolen hadde den gangen tilhold i Munkegaten vis a vis Trondheim rådhus. Ved underoffisersskolen var det underoffiserene som stod for opplæring i skriving og tegning. Sersjant Aune ledet skrivetimene ved skolen.
I 1922 giftet Waldemar og Anne Ovidia seg i Agdenes kirke. Anne var født 5 januar 1893 i Agdenes. Hun var datter av gårdbruker og geografisk oppmåler Augustinus Kristiansen og Jørgine Nilsdatter fra gården Fremstad under Nordgjerdet i Agdenes. Hennes foreldre var fra gårdene Selven og Musdal i Ørlandet.
I 1929 fikk Aune både furer og kommandersersjantposten ved underoffisersskolen. Han forfremmes til løytnant 1 januar 1930 i Trondheim. Jon Sølvberg forteller at han traff Waldemar Aune for første gang i mars 1939. Dengang var Sølvberg i Trondheim for å delta i aspirant kurs ved 5 divisjons skole i Trondheim. (infanteriets befalsskole). Løytnant Aune tjenestegjorde som 2. inspeksjonsoffiser og hadde en kommandørrøst av de sjeldne. Det var naturlig at han holdt opprop av effektene som skulle holdes frem for kontroll. Sølvberg minnes godt at "En islands ulltrøye, en islænding" på trøndersk frembragte latter og smil blant soldatene. Jon Sølvberg reiste fra Trondheim høsten 1939. Neste gang han traff Waldemar var i steinbruddet i Natzweiler. Wilhelm Rosenlund husker at Aune var skrivelærer ved divisjonsskolen.
Da Tyskland gikk inn i Norge 9 april 1940 ble soldatene på befalsskolen vekket på kaserna kl. 04.00 og ca 1 time etter var de på ferdige til avmarsj med pakning, våpen og niste. Soldatene og offiserene på 5 divisjon trakk seg nordover til Nord-Trøndelag og deltok i kampene der. Wilhelm Rosenlund har fortalt en historie fra 9 april, den samme historien er å finne i et stykke fra Johan Petter Fiskvik som også var elev ved befalsskolen i Trondheim. På vei bort fra Trondheim ble det en kort rast ved Rotvoll. Skolesjefen orienterte befalet om at tyskerne hadde satt ut vakter på havna, stasjonen, bruene og bankene. Han hadde ikke greidd å komme i kontakt med divisjonskontoret og overkommandoen. Løytnant Aune spurte : "Blir det krig ?" Ingen viste sikkert, men man regnet med det. "Vi kan ikke føre krig uten penger!" sa Aune. Waldemar Aune fikk skaffet til veie en bil, tok på seg en sivil vindjakke, og kjørte fra Rotvoll til Trondheim. Her spriker forklaringene noe. Fiskvik skriver han gikk i banken mens Rosenlund forteller han dro til divisjonsskolen for å hente kassabeholdningen fra safen der. Det som er sikkert er at han passerte de tyske vaktene som stod vakt og gikk inn og fikk med seg pengene, og hilste på vaktene da han forlot bygningen, før han setter seg inn i bilen og kjører nordover. Hele befalsskolen var i Værnes-området 9 april, og soldatene skjøt med Krag og maskingevær mot de lavtflygende tyske flyene. Den kvelden ble kveldsmaten inntatt på ungdomshuset Varden på Skatval, og deretter dro de nordover til Sparbu og og videre til Beitstad, Kvam, Snåsaheia og Overhalla. Etterhvert samlet de norske og alierte styrkene seg i Steinkjersområdet. 21 og 22 april ble Steinkjer bombet og satt i brann. 3 mai fikk de alierte ordre om å komme seg ut av Norge, og de norske soldatene måtte kapitulere. Aune var sannynligvis lenger nord i Namdalen, hvor han var født.
Da kampene i Namdalen var over flyktet Waldemar Aune fra tyskerne for å slippe å gi æresord som offiser. Han flyktet over Bjørnør og Fosen før han kom seg velberget tilbake til Trondheim. Aune gav aldri noe æresord til tyskerne. At Aune hadde orden på sakene forteller denne historien : Da kampene i Namdalen var over ble alle våpen, papirer og andre effekter innlevert på en folkehøgskole i Namdalen. Mange soldater leverte inn skarpladde våpen med sikringen av. Etter at en tysk soldat ble skadeskutt av et usikret våpen satte tyskerne to norske soldatene til å gjennomgå alt som var innlevert. Wilhelm Rosenlund var en av de to og han forteller at blant papirene fant han Waldemar Aunes kassabok/protokoll for divisjonsskolen som visste en kassabeholdningen på 3 kroner og 78 øre. Pengene var lagt med og beløpet stemte på en prikk.
Sammen med oberstløytnant Bøckman startet Waldemar Aune en lokal hjemmefrontgruppe i Trondheim. Aune var med på å formidle transport til England for ungdommer som ønsket å delta i frigjøringen av Norge. Denne ruten gikk via båt fra Namsosområdet. Aune fikk også formidlet en "flyktningerute" over Selbu-Tydal. Kontaktmann og kurer, ble spesielt brødrene Odd og Kjell Sørli. Odd Sørli ble senere løytnant og medlem av Kompani Linge. Kjell Sørli ble lege og er far til alpinisten Odd Sørli fra Oppdal. Av andre aktiviteter oppbygning av våpenlagre og bymarkssenderen.
Wilhelm Rosenlund forteller om en episode under krigen hvor han og Kåre Helland (senere med i Kompani Linge) hadde avtalt et møte med Aune på bybrua i Trondheim. De skulle diskutere en transport til England. Waldemar Aune hadde en meget kraftig røst og Helland og Rosenlund ble meget bekymret da Aune pratet høyt. Den transporten de diskuterte den dagen ble det aldri noe av. Einar Herman Berg som bodde like ved Waldemar Aune husker at det kom hjemmefrontssoldater inn i hagen til Aune etter krigen og hentet med seg mange Krag-Jørgensen geværer.
Den 22 september 1941 kommer Gestapo hjem til familien Aune på Øvre Berg for å arrestere Waldemar Aune. Arrestasjonsgrunnlaget var spionasje. Han var en av de første som ble arrestert i Trondheim. To NTH studenter som drev bymarkssenderen ble peilet av tyskerne. De to var med i SKYLARK-B gruppen som hadde som oppgave å sørge for radiosamband med London. I sterke avhør og under tortur oppgav de navnet til Waldemar Aune og de andre medlemmene i SKYLARK gruppen. Odd Aune har fortalt at på loftet hadde han og faren gjemt unna 30 Krag-Jørgensen geværer og at det fantes en hel del illegalt materialer i huset.. Til alt hell ble ikke huset ransaket ved arrestasjonen. Hadde det blitt gjort hadde nok Odd Aune også blitt arrrestert. Waldemar Aune ble tatt med til Vollan, fengselet i Trondheim.Familien til Waldemar Aune fikk være i fred for tyskerene etter hans arrestasjon.
Bilde av Waldemar Aune tatt i Møllergt 19 i Oslo
27 september 1941 ble han overført til det tyske fengselet i Møllergata 19 i Oslo. Her satt han fanget
i nesten et helt år. Den 7 august 1942 ble han overført til Grini, hans fangenr der var 4074. Som yrkesoffiser og
fordi de andre fangenes hadde stor tillit til Waldemar Aune ble han valgt til tillitsmann på Grini. Aune var NN fange.
NN stod for Nacht und Nebel (natt og tåke). NN-fangene var fanger som skulle tilintegjøres igjennom hardt arbeide.
De fikk ikke holde kontakt med familiene sine, og familiene fikk ikke vite noe som helst om dem.
Det var en del av Tysklands skremselspropaganda. Man skulle skremme folket til å være lydige.
29 juli 1943 forlot fangetransporten Oslo med båten Monte Rosa. Den ankom Stettni 1 august. Der ble
transporten delt. Storparten av fangene ble sendt til med tog til KZ Sachsenhausen. De 34 norske NN-fangene
ble via fengslet i Stettin sendt til en arbeidsleir (Arbetserziehungslager), (navn på leir ukjent). Leiren er
omtalt som "Hägerwelde", men den leiren finnes ikke i den offisielle tyske leiroversikten. Dagen etter ble
fangene sendt tilbake til fengslet i Stettin, der de ble stuet sammen med opptil 20 fanger i en celle.
Forholdene var forferdelige. Fangene holdt på å omkomme som følge av mangel på vann, mat og luft.
Neste dag ble fangene kommandert til jernbanestasjonen, der de ble plassert i åpne vogner - dvs. vogner med
seter. Transporten ble ledet av Wehrmacht-soldater, som sørget for at fangene fikk mat underveis.
Ved ankomst Rothau jernbane stasjon ble fangene hentet av SS-soldater og kjørt i lastebiler opp til KZ Natzweiler i Alsac,
dit fangene ankom nærmere midnatt den 6. august 1943. Det var den tredje
transporten fra Grini til Tyskland. Nesten halvparten av alle nordmenn som kom
til Natzweiler omkom der. Ankomsten til Natzweiler var 6 august 1943. Hans fangenr i Natzweiler var 4786.
Det var isteinbruddet i Natzweiler hvor Aune igjen møtte Jon Sølvberg. Høsten 1944 kommer
de allierte soldatene nærmere og nærmere. Det går mange rykter i leiren om
hva som skal skje med fangene. De skal skytes, eller at steinbruddet skal
undermineres og så skal alle fangene samles i bruddet for å sprenges i luften. I
ettertid viste det seg at Himmler hadde gitt en stående ordre om at ingen
NN-fanger skal overgis til de allierte. Tyskerne fordobler vaktholdet i
vakttårnene, det graves grøfter og maskingeværreder hvor maskingeværene peker
mot leiren, mot fangene. Sverre J. Landøy har fortalt en historie fra den tiden.
Han overhørte to tyske kriminelle fanger snakke om hva som ville skje med
fangene, og de mente at alle fangene ville bli meid ned de siste dagene, for
deretter å brenne leiren før de flyktet østover. Landøy fortalte at han ble redd
og gjenga samtalen til Waldemar Aune og spurte hva han mente.
- Jeg har tenkt på dette. Men det er ikke stort vi kan
gjøre. Hvorfor kommer du til meg sier dette ? spør Waldemar Aune og legger til :
- Jeg kjenner deg ikke så godt.
- Men jeg tror jeg
kjenner deg. Jeg har lagt merke til deg. Jeg er redd samtalen jeg hørte kan være
sann og må snakke med noen om den, svarer Sverre J. Landøy. - Ja det er så. Men
om vi blir drept, så er det ikke så ille. For nå vet vi at landet vårt blir
fritt igjen. Det er helt sikkert nå. Derfor kan vi dø smilende, dersom vi må,
sier Waldemar Aune. Ordene gikk rett til hjertet på meg. Jeg var nesten glad.
Jeg bestemte meg for at når stunden kom, ville jeg stille meg ved siden av Aune
og prøve å presse frem et smil, forteller Sverre.
 |
| Forside konvolutt fra Dachau 14.10.1944 |
 |
| Bakside konvolutt fra Dachau 14.10.1944 |
5 september 1944 flyttes Aune og flere andre norske fanger til Kz. Dachau.
Reisen tar 3 dager og de er innestengt i togvogner. Aunes fangenr er 103694.
I Dachau var Waldemar tillitsmann for nordmennene. NN fanger var et
lite kjent begrep i Dachau leiren så Aune organiserte de andre norske
fangene til å sende post hjem til Norge. Det viste seg at posten ikke ble
stoppet i sensuren. Waldemars sønn Odd fikk brev fra sin far datert 7 oktober 1944.
Det er skrevet på tysk pga sensuren.
Da enkelte fanger begynnte å få svar tilbake viste man at
det hadde lyktes. Kort tid etter blir Aune innkalt og gitt beskjed om at
det var absolutt forbudt for de norske fangene å sende post til Norge og at
det skal opphøre med engang. Som tillitsmann hadde han muligheten til å gå
mellom brakkene hvor de norske fangene var. Noen av nordmennene fått laget seg en
radio og Waldemar Aune var den som brakte nyheter til sine medfanger. Det
var meget farlig å ha radio i leiren. Hadde de blitt oppdaget hadde de blitt
skutt med engang. Jon Sølvberg forteller at våren 1944 var Waldemar så nedkjørt
av underernæring og en forferdelig dysenteri, kalt "Scheiserei" i leiren, som
krevde mange liv. Waldemar ble innlagt på en parodi av et sykehus som ble kalt
"Revier" - og mot alle formodninger overlevde han. Jon Sølvberg klarte å skrive
en form for dagbok det siste året av fangeskapet. 18 mai 1944 i Dachau skriver
han følgende "Aune fikk suppen min i middags. Han ble så glad stakkar. Får håbe
han komme gjennom dette. Han har virkelig fortjent det, men han ser tuffs ut! At
han skulle komme ut av revirer med livet i behold, hadde jeg ikke ventet, men
han er seig gammer'n "
Fra Jon Sølvbergs dagbok 18 mai 1944 i Dachau
Den 13 mars
1945 skal fangene overgis til det svenske røde kors (de hvite bussene). De
skandinaviske fangene står oppstilt langs veien og utenfor porten i Dachau. Jon
Sølvberg står oppstilt ved siden av Aune. Da den svenske oberst Bjørk ankommer
sier han "Så her har vi grabbarna". Bjørk spør så den tyske kommandanten om alle de skandinaviske
fangene er tilstede. Svares det "ja herr Oberst". Da bryter Waldemar Aune
overraskende inn. "Nei ikke alle sammen" Den tyske kommandanter eksploderer og
ber dem dra avgårde med engang. "Det sitter to i en celle i hovedbygningen, og
de skal med" sier Aune mens han vifter med pekefingeren under nesen på den tyske
kommandanten. Den svenske obersten ser at dette kan bli farlig og ber om å få
ringe Berlin. Først da gir den tyske kommandanten opp. 30 minutter senere er de
2 fangene sluppet løs, det er direktøren og presidenten i Norges Rederiforbund
Wilhelm Klaverness og Arne Bjørn-Hansen. De andre norske fangene har vært
engstelige mens Aune tok igjen med den tyske kommandanten. De var redde for at
tyskerne skulle ombestemme seg og holde dem tilbake. Så da Aune i tillegg krever
at asken etter de døde nordmennene også skal med, bryter Jon Sølvberg inn "Nei
nå får du gi deg Waldemar, det er ingen som vet hvor asken deres er. La oss
komme oss ut herfra". Waldemar måtte si seg enig i det. Så kunne de dra fra
Dachau. De ble brakt til Kz Neuengamme ved Hamburg. Her fikk Waldemar Aune laget
en liste som innholdt navnene på alle de som hadde overlevd og var savnet fra
Natzweiler. Listen skulle han kopiere og sende til alle sammen når
han var vel hjemme Norge. Ankomst til Neuengamme var 23 mars 1945. Her var han
i tre dager for avreise til Sverige. 1. mai 1945 ankommer de Sverige og den 11 mai er
Waldemar Aune endelig tilbake til Trondheim. Da har det nesten gått 4 år fra han
ble arrestert av Gestapo. Aune kom sammen med andre norske troppestyrker -
utrustet i såkalte politiuniformer.
Etter krigen forfremmes Waldemar Aune til kaptein. Han gjenopptok umiddelbart sitt arbeid ved 5 divisjon som yrkesmilitær. Først med kontor i "Lysholmergården" (Astoria hotell). Deretter tjenestegjorde han ca 1 år med kontor på Levanger. Han ble da intendant for IR 12 i Trondheim, med oberst Hyldmo som øverste sjef. At årene i fangenskap hadde tatt på har nok vært tilfelle selv om Waldemar Aune gikk tilbake i jobb og påtok seg andre verv etter krigen. I september 1948 ble han innlagt på Trondheim sykehus. Hans hjerte og blodsystem viste seg å være helt defekt. Han fikk store doser penicilin, men døde etter et hardt sykeleie den 28 november 1948. Han ble begravet på Moholt kirke den 3 desember 1948, sammen med sin kone Anne. Anne Aune døde 21 desember 1943 i Trondheim. Anne og Waldemar Aune fikk 2 barn. Jorunn Asbjørg (1923-2004) og Odd Jorulf (1926-2005). Begge er begravd på samme kirkegård som foreldrene (Moholt). Under krigen var det ikke lett å holde kontakten med familien. Odd Aune forteller at de fikk brev fra Grini og et fra Dachau.
Den adresselisten Waldemar Aune skrev ned i Neuengamme sendte han ut på nyåret i 1946. Listen innholder 293 navn og det er en hilsen tilslutt som lyder som følger. "Godt nyttår. Jeg sender hermed avskrift av den adresseliste jeg laget i Neuengamme. Jeg har ikke gjort noen forandring på listen og derfor er det medtatt de som vi regnet som savnet dengang, men flere av disse er avgått med døden. Venlig hilsen Waldemar Aune"
I 1947 ble Waldemar Aune tildelt en dansk orden. Kong Christian X frihetsmedalje. Han ble innstilt til medaljen av de danske fangene som var sammen med han i Dachau og Natzweiler. Han ble også tildelt General Eisenhovers diplom for årene 1943-45 og den norske krigsdeltagermedaljen.
Waldemar Aune var medlem i Trondhjems Skiklub, og hadde flere verv i klubben på 1930 og 40 tallet. I perioden 1932 - 1934 var han sekretær og forretningsfører. Han var formann i perioden 1936 - 1938. Han fungerte også som formann i avviklingsstyret i 17 november 1940.
Ved TSK's generalforsamlingen 23 november 1936 i den nye børssal ble Aune valgt til formann. Valgkomiteen henstillet til den sittende formann Andreas Udbye å la seg gjenvelge, men formannen måtte av private grunner bestemt avslå å la seg gjenvelge. Udbye foreslo Waldemar Aune som formann. Aune ble valgt til formann med 53 stemmer.
Waldemar Aune og Magne Haave stilte på skiforbundets ting i 1937 som representanter for Trondhjem Skikrets. Tinget ble holdt i Tønsberg under hovedlandsrennet. Samme år ved Trondhjem skikrets's ting møtte Waldemar Aune, Wilh. O. Larsen, Fred. Udbye og Magne Haave for TSK.
Høsten 1940 sendte tyskeren ut et sirkulære om oppløsning av samtlige idrettsklubber i Trondheim. TSK innkalte til ekstraordinært medlemsmøte17 november 1940. Waldemar Aune ble valgt til formann og klubben ble på dette møtet avviklet. Skiklubbens malerier og andre verdisaker var gjemt unna slik at det ikke skulle komme i tyskernes hender. Etter oppløsningen oppstod det blant den eldre garde en illegal forening kalt "Gråkaillan". Hensikten med foreningen var å holde medlemskjernen i TSK mest mulig inntakt til klubben påny kunne tre frem i lyset. Den 27 januar 1941 avholdt de sin første illegale årsfest i befalsforeningens lokaler. Menyen var speksild med løk og øl. Waldemar var den første i gjengen som blir arrestert. Under krigen holder resten av gråkaillan sammen. Neste gang Waldemar er med på fest igjen, er på Gråkaillan's avslutningsfest 6 oktober i 1946 i Dahls Bryggeris spisesal. Denne gang er det mer stil over festen. De er tilsammen 26 personer med og man har trykt meny, Lapskaus, øl, dram, is, kaffe avec. Pjolter eventuelt toddy. Programmet for kvelden ellers var ordensutdeling, sketsj. Det ble holdt mange taler og det var laget 3 sanger i anledning dagen. Gråkaillvimpelen ble overlevert skiklubben.
I TSK ble det avholdt konstituerende møte hjemme hos Aune 23 mai 1945. Der ble det vedtatt at man skulle gjenreise TSK med sitt gamle navn, og gjenoppta den virksomheten i klubben. På dette møtet betalte alle medlemsavgift for 5 år. Medlemstallet i 1945 er 1116. Det er noe redusert fra 1940 da det var 1412.
Da Skistua brant ned nyttårsaftenen 1946, ble han på ekstraordinært årsmåte 10 januar 1947 valgt til å være formann i byggekomiteen for den nye Skistua. Den nye Skistua hadde et omkostningsoverslag på kr. 410.000,-. Høsten 1948 dør Waldemar Aune før gjenoppbygningen av Skistua var over. Skistua står først ferdig i 1950. I skistua henger bilde av alle Waldemar Aune sammen med Skiforeningens formenn.
Ved Gråkaillrennet i 1947 var Aune hoppmålesjef.
Waldemar Aune var formann i Trondhjem Befalsforening i flere år. Han var formann i befalsforeningen da han døde.
I Folketellingen i 1925 bor familien i Tyholtveien 11. Husleie den gang var 60 kr. pr måned. Det er 4 leiligheter i gården.
I 1938 ble Aunes kolonial åpnet på Øvre Berg. Aune hadde ansatte som jobbet i butikken på dagtid, men måtte selv jobbe på kveldene med å etterfylle varer og føre regnskap. Rundt 1940 ble forretningen utleid til hr. Stiklestad frem til 1948. Forretningen ble så solgt til kolonialhandleren Ole J. Aas.
14 juni 1934, var Waldemar Aune registrert i Branntakstprotokollen for Trondheim som eier av Eidsvolls gate 31. B.
Odd Aune har fortalt at faren drev aktiv idrett innen skyting og ski. Odd Aune har flere pokaler etter sin far. Det er flere for militær idrett, og en med innskripsjonen Trondhjems skytterlag 1932 en annen med Nidaros skytterlag.
Jorunn Aune har fortalt at hennes far også underviste som skrivelærer på handelsskolen i Trondheim.
Jon Sølvberg karakteriserer Waldemar som en markant person som var meget respektert og godt likt. Han hadde stor rettferdighetssans og var en redelig person. En militær til det ytterste. Han var rakrygget og sa alltid sin egen mening. Sølvberg avslutter med at "Waldemar Aune bør så absolutt bli husket".
Jorunn Aune sier følgende om sin far. "Jeg har gode minner om han. Han var en alle tiders far."
Fra en nekrolog som stod i Adresseavisen i desember1948 er følgende sakset : "Waldemar Aune hadde sine meningers mot og nølte aldri med å ta parti, men sak gikk alltid foran person. Derfor hadde han heller ikke annet enn venner. Venner som kommer til å savne han dypt og aldri vil glemme han."
Trondheim kommune fattet 3 juni 1965 et vedtak for at Waldemar Aune skulle få en vei i Trondheim oppkalt etter seg. Waldemar Aunes vei ligger på Halset i Trondheim. Det er 13 fire etasjes blokker og en barnehage i veien som avsluttes med en snuplass.
Bilde av Waldemar og Anne Aunes gravsten på Moholt kirkegård
REFERANSER /KILDER :
Jon Sølvberg, brev og tlf. Sølvberg satt i Natzweiler og Dachau sammen med W.A.
Wilhelm Rosenlund tlf.samtale, W.A. var Rosenlunds lærer før krigen, og var med i kampene mot tyskerne i Namdalen i 1940.
Sverre Landøy, på tlf. Han satt i Natzweiler og Dachau sammen med W.A.
B. Heyerdahl Kapt/Nk Rustkammeret, brev.
Odd Aune, W.A's sønn i telefon og brev.
Jorunn Aune, W.A's datter på brev og i telefon
Aage Ingebrethsen, kopi av brev til Jon Sølvberg.
Einar Herman Berg på email, hans far var motstandsmann og nabo av W.A
Trondheim Befalsforenings jubileumsskrift ved 100 årsjubileet i 1950.
Adresseavisen nov/des 1948, 7 okt. 1947
Agdenes klokkerbok
Ørlandet kirkebok
Otterøy kirkebok
Brev fra Gaute Myhre, formann i Trondheim Skiklubb
Trondheim Skiklubbs årbøker
Norges Rederforbund
Digitalarkivet : Emigranter fra Trondheim 1885-1916.
Digitalarkivet : Folketellingen for 1900.
Trondheim kommune (kart & oppmålingings etaten).
Ole J. Aas på tlf, kjøpte Waldemar Aunes butikk i 1948.
Trondheim Byleksikon, Terje Bratberg 1996
Nordmenn i fangenskap 1940-45., Kristian Ottosen
Norsk fangeleksikon 1940-1945
Natt og Tåke. Historien om Natzweiler fangene, Kristian Ottosen.
Amatørspionen Lerken, Bjørn A. Rørholt.
Krig, okkupasjon og motstandsarbeid, artikkel av Johan Petter Fiskvik i Eynni Idri(Inderøy) 1996, Utgitt av Inderøy museums og historielag
Underoffiserskulen i Trondheim 1804 . 1930 , forf :Anders Todal, Trondheim befalsforening 1949.
Digitalarkivet: Branntakstprotokoller for Trondheim 1885-1940.
Moholt kirkegård, gravsteder
Folketelling 1925
Nettsted for informasjon om Natzweiler-Struthof
Matrikkel Strinda 1950
Natzweiler-gruppen på facebook
Strinda Historielag om Waldemar Aunes kolonial
Bilde bekransning av W.A's grav i 1950.
Bildeportrett av W.A 1910.
Historie fra Dachau i 1945.
Om motstandskampen i Trøndelag (på engelsk).
Fra WikiStrinda om W.A's kolonial.
Sist oppdatert 5 april 2018. Stein Johannessen